Etter refleksjonen om rettferdighet, vil vi, gjennom to sentrale øvelser, fokusere på psykologiske mekanismer som belyser hvorfor vi mennesker danner grupper og har så lett for å tenke i ”kategorier”. Gjennom aktivitetene vil vi forstå at vår identitet er en kompleks blanding av egenskaper, tilhørigheter og identiteter som både har med arv, miljø og frie vilje å gjøre.
Målsettingen for arbeidet er å bevisstgjøre på hvor viktig det er å se andre mennesker som individer og ikke utelukkende som en del av en gruppe. Det å bare legge vekt på gruppetilhørighet kan rett og slett være urettferdig, når alle mennesker er unike og komplekse individer.
Øvelse: Prikkøvelsen
Arbeid knyttet til identitet, gruppedannelse, stereotypier og fordommer kan gjerne starte med ”prikkøvelsen”. Øvelsen fungerer som utgangspunkt for å reflektere omkring hvorfor mennesker har en iboende tendens til å danne grupper og tenke i “kategorier”.
Hva? Dette er en enkel og morsom øvelse der deltakerne, uten at de helt tenker på hvorfor, danner grupper.
Hva trengs? Selvklebende små prikker i flere farger.
Deltakerne står i en ring midt i rommet. Lederen sier at de må lukke øyene og ikke åpne dem før han/hun sier i fra. Videre poengterer han/hun at alle snart vil kjenne en liten berøring mot pannen. Mens deltakerne har lukkede øyne, skal læreren gå rundt og forsiktig plassere en liten farget prikk i pannen på hver av dem. Mange av deltakere får røde prikker, gule prikker og grønne prikker, mens bare én skal få en hvit og én skal få en sort prikk. NB: Det er viktig at de som får den hvite og sorte prikken er ungdommer som kan tåle å ”stå alene”.
Etter at deltakerne har fått prikker - men før de har åpnet øynene - sier læreren: - Når dere åpner øynene skal dere danne grupper. NÅ kan dere åpne øynene og danne grupper! Læreren skal ikke si noe om hvordan gruppedannelsen skal foregå, eller svare på spørsmål om elevene kan snakke med hverandre eller ikke. Læreren skal forholde seg stum til deltakerne har gruppert seg (eller poengtere at han/hun ikke vil si noe om det). Poenget med øvelsen er å se hvordan samhandlingen under gruppedannelsen skjer.
Som regel vil deltakerne gruppere seg på bakgrunn av den prikkfargen de har i pannen. De blå finner sammen med de andre blå, de røde finner hverandre og så videre. Selv om deltakerne ikke ser hva slags prikkfarge de selv har, vil de gjennom kommunikasjon (enten de snakker sammen eller ikke), forstå hvilken gruppe de “hører” til. Ofte vil de to deltakerne som har en sort og en hvit prikk, bli stående utenfor gruppene. Noen ganger kan de to danne én gruppe sammen. Når alle deltakerne har gruppert seg, skal læreren stille spørsmål til refleksjon. Dette kan gjerne skje mens de fremdeles står i grupper ute på gulvet.
Refleksjon
- Var det vanskelig å danne grupper? Hjalp dere hverandre? Hvordan? Hva tenkte dere? Læreren kan henvende seg direkte til enkelte elever med spørsmålet.
- Hvorfor grupperte dere dere på denne måten? (husk: læreren har ikke gitt noen føringer på hvordan gruppene skulle dannes)
- Hvordan ble dere bevisste på hva slags prikkfarge dere hadde?
- Henvendt til enkelte av de røde, blå eller gule: Hvordan føltes det når du “fant” din gruppe?
- Til alle: Hvorfor føles det godt å tilhøre en gruppe? (fellesskap, trygt, sikkert, tilhørighet etc.)
- Henvendt til ene sorte og/eller hvite: Hvordan føltes det å stå utenfor? Hvordan skjønte du at du hadde en egen farge – at du ikke fikk være med de andre? (ingen kan jo se hva slags farge de har på prikken i pannen) Prøvde du å komme inn i noen av de andre gruppene? Hva skjedde da?
- Til alle: Hvordan føles det å stå alene – å være utenfor gruppen? (vanskelig, vondt, ensomt, utrygt etc.) Hvorfor føles det vanskelig?
- Til alle: Hvilke ”prikker” bærer vi til vanlig? Hvilken egenskap, kjennetegn eller ”identitet” er de/den vi – oftest helt ubevisst – legger vekt på når vi danner grupper med andre?
Dette tar vi med oss videre
Lederen oppsummerer med disse poengene: Mennesker er i utgangspunktet sosiale individer som ikke klarer å leve alene. Et illustrerende eksempel er at for å lære å snakke, må vi være flere sammen. Det å danne grupper er naturlig for alle mennesker i alle samfunn og kulturer og til alle tider. Vi danner grupper basert på ytre eller indre kjennetegn. Mange fine ting skjer ved gruppedannelsen. Vi føler oss tryggere og sterkere, føler en større grad av sikkerhet og slipper å være ensomme og alene. I tillegg til disse positive følelsene, gjør kategoriseringen (gruppedannelsen) verden enklere å forstå. Med utgangspunkt i bare én egenskap, kan vi nemlig tenke på mange mennesker på en gang. For eksempel skoleelever, sykepleiere, fotballspillere, indianere, nordmenn, afrikanere, kristne, barn, ungdom, eldre, Vålerenga supportere og så videre. Gjennom en slik kategorisering blir det lettere for oss å håndtere en kompleks virkelighet. MEN, det er viktig å være klar over at dynamikken som fører til sosial samling, også virker sosialt splittende. Med én gang vi lager grupper skaper vi samtidig grenser. Når vi definerer noen inn, definerer vi samtidig andre ut! Vi lager grupper og de fungerer på både godt og vondt! Når vi husker på at det ofte kan føles vanskelig å stå utenfor, bør vi kanskje ofte være litt romsligere og invitere andre inn?
Øvelse: Er det bare meg selv som skaper min identitet?
Etter at prikkøvelsen er gjennomført, passer det fint å gjøre ”identitetsøvelsen”. Der prikkøvelsen viser hvor lett vi har for å skape grupper, viser identitetsøvelsen hvor unike og komplekse personer vi alle er. Sammen viser de to øvelsene at vi forenkler virkeligheten når vi lager og tenker i grupper. Dermed forstår vi hvor viktig det er å se og behandle mennesker som individer, og ikke bare som en del av en gruppe.
Hva? Dette er en enkel og morsom øvelse der deltakerne flytter seg fra den ene siden av rommet til den andre
Hva trengs? Et stort rom
Læreren, som står ved veggen på den ene siden av rommet (gjerne på en stol), forklarer øvelsen til elevene: Alle skal stå på den ene siden av rommet. Når læreren roper opp ulike identiteter, tilhørigheter eller egenskaper, skal elevene som har den identiteten eller tilhørigheten, bevege seg til den andre siden av rommet. Når det er klart hvor mange som deler identiteten/egenskapen/tilhørigheten, skal alle igjen samles på den ene siden av rommet.
Læreren roper så ut en ny identitet/egenskap/tilhørighet, hvorpå alle deltakerne som har den identiteten/egenskapen/tilhørigheten igjen flytter seg til den andre siden av rommet. Slik fortsetter leken.
Læreren har på forhånd laget en liste over identiteter, egenskaper og tilhørigheter som må være basert på arvelige/genetiske faktorer, miljøfaktorer og fri vilje. Disse eksemplene er fine å bruke: Liker matte; har søsken; liker å se på fotball på tv; kan snakke mer enn to språk; er medlem i en organisasjon; har blå øyne; kan snakke mer enn to språk; spiller et musikkinstrument; kan lage vafler; liker Eminem; er keivhendte; har foreldre eller besteforeldre fra utlandet; er forelsket; liker pizza; driver idrett; og så videre.
Øvelsen fortsetter så lenge deltakerne synes det er morsomt og interessant.
Refleksjon
Læreren kan innlede refleksjonen med å spørre elevene om hvorfor de tror de gjorde denne øvelsen. Han/hun får sannsynligvis mange svar som alle kan være relevante. Læreren bør poengtere at øvelsen illustrerer at alle individer er komplekse med en blanding av mange forskjellige egenskaper og identiteter. Ingen er like!
Da blir det interessant å spørre videre: Er det bare oss selv som bestemmer vår identitet? Hvilke faktorer er det som påvirker oss og som gjør at vi blir som vi blir?
Læreren kan skrive opp alle momentene på tavla/flipover. Vi vil se at det er mye som bestemmer vår identitet. For eksempel landet vi bor i, venner, familie, språket, hudfarge, om vi er rike eller fattige, religion/livssyn, verdier vi har, osv, osv. Etter at elevene har kommet med alle sine forslag kan læreren si at momentene kan ordnes i tre forskjellige grupper - nemlig: arv, miljø og fri vilje.
1) Arv, genetikk. Om vi har blå eller brune øyne, er gutt eller jente, høye eller lave, venstrehendte eller høyrehendte, homofile eller heterofile, er bestemt av arv og genetikk. Egenskapene er gitt oss fra naturens side, og noe vi ikke selv råder over.
2) Miljøet rundt oss. Det landet og den byen vi vokser opp i, den religionen som er utbredt og vanlig, om våre foreldre er rike eller fattige, samfunnets dominerende religion/livssyn/verdier, er faktorer som ofte påvirker oss sterkt, og som vi i utgangspunktet ikke velger selv.
Når det gjelder arv og miljø er dette faktorer som vi i utgangspunktet ikke bestemmer over selv, men som kan være veldig viktige i vår identitetsdannelse.
3) Frie valg. Selv om arv og miljø er faktorer som påvirker oss sterkt og som vi i utgangspunktet ikke selv bestemmer over, har vi en fri vilje! Det er meg selv som avgjør om jeg vil bli lege, musiker, elektriker eller jurist? Vil jeg spille fotball eller håndball eller kanskje piano? Vil jeg vanke med punkerne eller rockerne eller ingen av gruppene? Velger jeg å bo i Oslo, eller vil jeg flytte på landet? Vil jeg være politisk aktiv eller ikke? Sympatiserer jeg med Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet? Hvis jeg er homofil – vil jeg bli i skapet eller skal jeg komme ut?
Poenget er at vi mennesker er mye. Vi har mange ulike tilhørigheter, egenskaper og interesser og er komplekse individer. Og vi har sett at det slettes ikke bare er oss selv som bestemmer vår identitet! Vi er et produkt av arv og miljø, det landet vi bor i og de samfunnsmessige strømningene rundt oss.
Når bare én egenskap/tilhørighet/identitet fremheves
Tatt i betraktning at vår identitet er så kompleks kan det noen ganger føles veldig urettferdig når det bare er én egenskap eller ett kjennetegn ved et menneske som blir vektlagt. Ofte er det dette som skjer ved diskriminering og mobbing. Og ofte kan mobbingen eller diskrimineringen legge vekt på faktorer som er et resultat av arv og/eller miljø og som vedkommende ikke selv aktivt har valgt.
Læreren kan spørre: Kan dere finne eksempler der et bare er én egenskap ved en person som blir fremhevet når noen diskriminerer og mobber?
Ofte vil elevene komme med eksempler som: ”brilleslange”, ”feita”, ”stakan”, ”tomaten”.
Læreren kan poengtere at det noen ganger også kan være egenskaper man betrakter som ”gode” som også brukes i mobbing. Et eksempel kan være ”skolelyset”, ”geniet”, ”nerden” og så videre. Noen ganger kan det også være etniske eller biologiske kjennetegn som blir fremhevet. Eksempler kan være når begreper som ”jøde”, ”homo”, ”svarting”, ”muslim”, ”innvandrer”, og ”utlending” blir brukt som skjellsord.
Selv om den det gjelder – den som blir mobbet eller diskriminert - ikke ønsker at den aktuelle egenskapen/identiteten/tilhørigheten skal vektlegges, er den umulig å velge bort. Det er nemlig de andre – majoriteten, mobberne – som velger å fremheve den. Da en tenåring med bosnisk bakgrunn ble spurt om hvor lenge han hadde vært flyktning i Norge, svarte han i sinne: - Jeg har levd i Norge i mer enn halvparten av mitt liv. Hvor lenge må jeg bo her før jeg slutter å være en flyktning?
Konklusjonen på refleksjonen er å bevisstgjøre på at diskriminering og mobbing ofte legger til grunn og fremhever bare én egenskap/identitet/tilhørighet ved individet. Tatt i betraktning at alle mennesker er unike og komplekse individer med en kombinasjon av et uttall identiteter, tilhørigheter og egenskaper som er bestemt av arv, miljø og fri vilje, blir dette svært urettferdig!
Diskriminering og mobbing er basert på en fordummende forenkling av virkeligheten. Der det er farger, ser vi verden i svart og hvitt. Da er vi blitt fattige som mennesker.
Kategorisering på gruppenivå. Stereotypier og fordommer
Etter det foregående arbeidet er elevene forberedt til å arbeide mer grundig med stereotypier og fordommer. Når de er blitt bevisstgjort på at mennesker lager grupper, og at noen blir diskriminert og mobbet bare på grunn av en enkelt egenskap eller tilhørighet, er de klare til å forstå hva stereotypier og fordommer er.
Stereotyper er kategoriseringer av mennesker eller grupper som deler enkelte fellestrekk. Som regel er det enkle generaliseringer av typen: nordmenn går på ski; nordlendinger banner mye; franskmenn elsker vin; afrikanere har god rytmesans; homofile menn er feminine og kvinnesakskvinner er ikke opptatt av utseendet.
Her kan læreren spørre elevene om de kan nevne andre eksempler på stereotypier.
Walter Lippman, som introduserte begrepet i samfunnsvitenskapen, kaller stereotypier ”bilder i vårt hode”. Han mener at vi oftest får oppfatninger om andre kilder enn direkte erfaring. Og fordi vi ofte observerer det vi er ”forhåndsprogrammert” til å se, og ikke det som virkelig er til stede, er det ikke alltid oppfatningene endres selv om vi møter representanter for gruppen.
Som vi har sett er det å kategorisere mennesker er normalt og vi gjør det alle sammen. Det er en måte å forenkle og ”ordne” virkeligheten på. Det er derfor ikke noe mål å forkaste stereotypiene og tro at vi kan klare oss uten. Men det er viktig å være bevisste på de negative konsekvensene. Stereotypier setter nemlig mennesker i bås og individualiteten forsvinner. Selv om personer deler enkelte felles trekk, for eksempel at de er norske, innvandrere, homofile, heterofile, muslimer, kristne, lyse eller brune, er individene forskjellige. Alle er unike med sin egen komplekse kombinasjon av tilhørigheter og egenskaper og karaktertrekk. Mange nordmenn hater å gå på ski, og en rekke muslimer er ikke religiøse i det hele tatt. Kategoriseringer tildekker virkeligheten. Vi må fastholde at det alltid er mennesker som møtes, ikke grupper eller kulturer!
Selv om stereotypiene er sterke, kan de modifiseres dersom vi møter personer som ikke passer inn i bildet. Når vi for eksempel treffer en muslim som drikker alkohol, skjønner vi at ikke alle muslimer er avholdsfolk og vår oppfatning av muslimer nyanseres. Fordommer derimot, er ”tilstivnede” eller ”fryste” stereotypier. De er forhåndsdommer som rammer en gruppe mennesker. Dersom vi i utgangspunktet har fordommer om bestemte grupper, vil vi neppe være villige til å endre våre forutinntatte meninger, selv etter at vi får ny kunnskap eller møter representanter for gruppen.
Fordommer fordummer!
Stereotypier og fordommer skapes og overføres gjennom sosialisering, utdanning, massemedier og i vårt daglige liv. Fordi de påvirker våre holdninger og handlinger er det viktig å være klar over dem. Negative stereotypier og fordommer kan føre til avstand mellom mennesker. Og når folk ikke kommuniserer, redusere muligheten for å få fordommene korrigert. Sannsynligheten for å utvikle fiendebilder øker.
Spørsmål til refleksjon: Hvem vet du at du ikke liker, selv om du aldri har møtt dem?
Har du et svar på dette spørsmålet er du påvirket av, og har tatt til deg, andres stereotypier og fordommer. Hvordan ville du selv likt det dersom noen sa at de ikke likte deg, selv om de aldri hadde møtt deg?
Hvorfor er det ofte minoriteter som blir utsatt for stereotypier og fordommer?
Ofte er det storsamfunnet/majoriteten som definerer minoritetsgrupper som ”de andre”. Det finnes utallige eksempler i internasjonal og norsk historie som viser nettopp dette. Men hvorfor er det egentlig slik at det ofte er minoritetene som blir ”de andre”?
Minoritetene utgjør små mindretall i samfunnet, og derfor kan det være få i befolkningen som har direkte kontakt med dem. Og når en person ikke selv kjenner en asylsøker, en homofil, en innvandrer, en same, jøde eller flyktning, er det lettere å la seg påvirke av de stereotypiene som storsamfunnet, inkludert aviser og andre massemedier, har om de aktuelle gruppene. For det er gjerne forenklinger som formidles i mediene. Nyhetsformatet gir begrenset rom for dybde og nyanser. I tillegg er det som ofte det uvanlige, dramatiske, uforståelige og kontroversielle som blir fremhevet. Hverdagslivet blir ikke interessant, ei heller de sidene ved livsførselen som minoritetene har til felles med majoriteten. På denne måten kan avstanden mellom ”oss” og ”dem” sementeres. Selv om vi ikke er så ulike, er det likevel ulikhetene som blir fremhevet. Terskelen for å ta kontakt med ”de andre” blir høy. Og når personer ikke kommuniserer, reduseres muligheten for å få stereotypiene korrigert. Sannsynligheten for å utvikle fiendebilder forsterkes.
Oss og Dem: Utvikling av fiendebilder
Disse velkjente psykologiske mekanismene har politikere og andre bevisst brukt opp gjennom tidene. I uttallige kriger og konflikter har propaganda og mediestrategier søkt å formidle et bilde av ”de andre” som mindreverdige og annerledes. Den kvinnelige amerikanske forskeren Gayatri Spivak, kaller prosessen der imperiet skaper sine ”andre”, for annengjøring (othering). Ved å etablere en ”sannhet” om ”de andre ” som mindreverdige, befestes samtidig en annen ”sannhet”: nemlig at ”vi” er bedre. Da blir annerledesheten et politisk virkemiddel og kan brukes for eksempel til å forberede befolkningen på krig og konflikt.
Det er imidlertid ikke alltid slik. Ofte kan også minoriteter ha stereotypier og fordommer mot majoriteten og andre minoriteter.
“Oss og “Dem” er et undervisningsopplegg som læreren kan bruke før, under og etter turen. Målsettingen er å koble opplevelsene og erfaringene fra reisen ”tilbake i tid” til nåtidens utfordringer og gjøre dem relevante for eget liv. Sentralt er å skape bevissthet rundt de psykologiske mekanismene som finnes i oss alle og som gjør at mennesker har en tendens til å danne grupper, tenke i kategorier, inkludert ”oss” og ”dem”, samt utvikle stereotypier og fordommer. I sin tur kan dette føre til forskjellsbehandling. Bevisstgjøringen kan skape en innsikt i hvordan Holocaust kunne skje, men også belyse hvorfor diskriminering skjer i dag. Vi er overbevist om at slik bevisstgjøring kan skape handlingsberedskap mot rasisme, antisemittisme, diskriminering og mobbing. Når ungdommene i tillegg får kunnskap om menneskerettighetene som verdenssamfunnets svar på etterkrigstidens krav om “Aldri mer!”, lærer de at det kan vokse noe positivt ut fra negative erfaringer. Med menneskerettighetene får de unge et rammeverk for å forstå overgrepene under andre verdenskrig, men også et redskap til å begripe dagens utfordringer.
Som en forberedelse til reisen, kan det være hensiktsmessig å reflektere rundt hva rettferdighet er. Rettferdighet og urettferdighet er noe de unge har mange følelser knyttet til og dermed vet mye om. Det å aktivere de unges egne erfaringer kan være et godt utgangspunkt for et senere arbeid rundt diskriminering og mobbing samt for å forstå den bærende ideen som rettsstaten og de internasjonale menneskerettighetene er tuftet på. 
